|
Etter
hvert ble konkurransen i brennevinsmarkedet så sterk at man besluttet å opprette
en egen avdeling i Christiania. I 1874 kjøpte man derfor Karl XII gt. 7, der
Løiten Brænderis Destillasjon ble anlagt. Dette ga
rimeligere transport, i og med at man bare fraktet ren 96%
sprit fra Løiten til hovedstaden, det ga en egen engros-avdeling
nær utsalgsteder og utskipningshavn, og det ga
nærhet til forskningsmiljøene. På Løiten Brænderis
Destillasjon foregikk det etter hvert krydring, forskning, og distribusjon
under Anders Løwlies dynamiske ledelse, og der ble Løitens berømte akevitter utviklet til sin endelige
fullkommenhet. Oppskriftene som ble utviklet der, og som senere ble overtatt
av Vinmonopolet i 1927, voktes i dag nidkjært av nevnte statsinstitusjons
produksjonsselskap Arcus, som krydrer etter
nøyaktig de samme reseptene i dag som den gang.
Lagring,
Linie-effekt og hemmelige ingredienser
Selv om selve akevittresepten -oppskriften- er
hemmelig, vet vi ganske mye om prosessen. Først laget man et destillat av
Dovre-karven og de andre urtene og smakstilsetningene. Dette ble lagret en
viss tid før det ble tilsatt finsprit og destillert vann, og igjen tappet
over på fat for modning, nå med en styrke på omtrent 60%.
Først etter å ha blitt modnet ved lagring, ofte i mange år, ble akevitten nok
en gang tilsatt destillert vann til den holdt 42,5%
og deretter tappet på flasker.
I det hele tatt var og er modningen av den største betydning. Her spiller
både lagringsfat, temperatur, tid og lagringsmåte inn. Også her ble det gjort
utallige forsøk, men man endte etter hvert opp med å bruke gamle sherryfat av eik, lagret i eget rom over fyrhuset i
destillasjonen.
Linie-akevitt er egentlig en
egen lagringsvariant som på en genial måte kombinerer glimrende råvarer,
lagringstid, sherryfat, temperatursvingninger og
bevegelse. Det fortelles mange, tildels svært fantasifulle historier, om
hvordan linie-effekten ble oppdaget. Mest
sannsynlig er vel denne:
Man hadde selvsagt brennevin i lasten på seilskutene, både til konsum for
offiserer og manskap (både som del av lønna, som
nytelsesmiddel og som legemiddel blant annet mot sjørbuk)
og som eksportvare. Så ville tilfeldighetene at et eike-fat
med akevitt som hadde vært "over linien",
-et sjømannsuttrykk for ekvator-, forble udrukket
eller usolgt. Ved hjemkomst ble det åpnet, og man oppdaget at det hadde fått
en fyldigere, rundere og rikere smak enn akevitt som "bare" hadde
vært lagret på land...
Den første til å utnytte denne effekten kommersielt var Jørgen Lysholm i
Trondheim, men Løiten var ikke sene om å komme etter. Linieakevittene
var imidlertid ikke noe umiddelbar suksess fordi de var skrekkelig dyre.
Løiten Linie kostet faktisk mer enn Løiten 20 aar, et merke som ikke produseres mer...
Løiten og Lysholm var på ingen måte de eneste brenneriene i landet. Det
fantes ved århundreskiftet 23 brennerier i Norge, nokså likelig fordelt på
Hedemarken, Oppland og Trøndelag.
Likevel sto Løiten i en særstilling. Blant annet var dette eneste brenneri
med eget videreforedlings-anlegg i Christiania, man
hadde også agenter i de fleste store havner rundt i verden og Løiten oppnådde
etter hvert svært stor anseelse både i inn- og utland, spesielt for sin
akevitt. Man produserte imidlertid mange andre merker, både likører, Cognac
og whisky ble solgt i store mengder på hjemmemarkedet.
Forbud
og monopol
Etter stor politisk strid inntrådte et midlertidig brennevinsforbud i Norge i
1916. En folkeavstemning i 1919 ga 62% flertall for
forbud, og vi fikk den egentlige forbudstida fra 1919 til 1926. I denne tida
var hetvin og brennevin bare tillatt som legemiddel i Norge. Dette førte
selvsagt til sterk nedgang på hjemmemarkedet, men at Løiten Brænderis Destillasjon var oppfinnsomme i kampen for sin
sak viser at de distribuerte ferdigtrykte resepter til alle landets leger:
"Til medisinsk bruk utbedes ..... flasker Løiten ......."
I 1922 ble
Vinmonopolet opprettet. Dette skjedde som resultat av at Norge var forpliktet
til å ta hetvin og Cognac fra Frankrike i bytte for fisk, noe som selvsagt
var et problem for et land med forbud ! Derfor ba da
også Norge så pent om å få oppgjør i form av penger, men franskmennene var
kompromissløse: "ta imot våre varer som før, -eller la fisken råtne", var svaret man fikk fra den
kanten.
-Og man kunne jo ikke la fisken råtne...
I en ny
folkeavstemning i 1926 ble det 56% flertall mot
forbudet, som dermed ble opphevet. Vinmonopolet fikk i denne forbindelse
enerett på både produksjon og omsetning av vin og brennevin i Norge, og
overtok Løiten Brænderi Destillasjon i 1927. Dette ble Vinmonopolets første
produksjonsanlegg i Oslo. Løiten var forøvrig det siste uavhengige brenneriet
som ga etter for statsmonopolet. Først etter iherdig motstand og et
høyesterettsvedtak i Vinmonopolets favør ga man etter.
Anlegget i
Løten forble imidlertid på private hender, og fortsatte å produsere sprit, nå
på lisens for Vinmonopolet. Det ble drevet som aksjeselskap, i hovedsak med
bønder fra Løten og nabobygdene som aksjonærer. Anlegget slik det står i dag
har kapasitet for 4000
liter 96% sprit daglig - vel
å merke uten skiftarbeid.
Bygget
i krigens aar...
I mellomkrigstida var arbeidsledigheten stor over hele landet, og for å bøte
på økonomien tydde etter hvert mange til bærplukking. Store mengder bær ble i
disse årene solgt til blant annet Storbritannia, men etter hvert gikk
eksporten i stå på grunn av stor konkurranse om markedene.
Allerede midt på trettitallet begynte man derfor å sysle med tanken på å
produsere saft og vin for hjemmemarkedet på Løiten Brænderi, og man startet
opp med en ganske beskjeden saftpresse i 1937. Aktiviteten vokste jevnt i
noen år, men planene for en ytterligere utvidelse ble i alle fall midlertidig
stanset av krigsutbruddet i 1940.
Matknappheten under annen verdenskrig skulle imidlertid etter hvert
fremskynde heller enn bremse utviklingen av konserveringsfabrikken. Blant
annet begynte man å produsere gulrotsaft som ble sendt til storbyene som
vitamintilskudd for underernærte barn. Dessuten ble man pålagt av
okkupasjonsmakten å lage syltetøy og ulike surrogater, deriblant
kriseproduktet "potetfnokk" -en form for mel-erstatning. I tillegg skulle man koke og hermetisere
poteter som ble sendt til østfronten som mat for
tyske soldater, -og til alt dette trengtes mer
plass. Derfor ble brenneriet påbygd i 1941, noe som skulle danne grunnlag for
det store industrieventyret på femti- og
sekstitallet, da Løiten Brænderi var landets største og mest moderne konservesfabrikk, med bortimot 120 ansatte i frukt- og bærsesongen om høsten, og rundt 70 personer på
lønningslista hele året.
Nå ble saft og syltetøy fra Løiten et begrep ensbetydende med kvalitet, særlig
hos storhusholdninger, men også svært mange husmødre kjøpte etter hvert
husholdningsprodukter fra Hedmarksbygda.
Siste
kapittel - og en ny æra kommer
Utover 70- og 80-tallet ble konkurransen stadig hardere, og til slutt ble
saft- vinråstoff- og syltetøyproduksjonen ved
Løiten Brænderi lagt ned i 1989.
Etter dette kjøpte Løten Kommunale Eiendomsselskap husmassen.
Spritproduksjonen var skilt ut som eget selskap og fortsatte som før. To av
bygningene ble solgt videre, til Løten kommune (administrasjonsbygget, som i
dag huser Løten Aktivitets- og Opplæringssenter) og til Hallvard Røhne a/s, som fortsatte med bærmottak
i fryseridelen til 1998. Da ble både fryseriet og resten av husmassen kjøpt
av Løiten Brænderi Eiendom a/s.
I 1995
kjøpte Norsk Potetindustri, NOPO, (nå HOFF Nopo)
alle aksjene i spritselskapet, -og dermed
rettigheten til lisensproduksjonen. For å oppnå stordriftsfordeler slo NOPO
deretter sammen Løitens og Stanges spritkvote, og
brente begge spritkvotene i Stange. Dermed ser det ut til å være slutt på en
æra, i og med at de siste dråpene er tappet av det ærverdige anlegget i
Løten. Seinere er også Atlungstad brenneri i Stange
tatt ut av tjeneste. All spritproduksjon i Hedmark foregår i dag på Strand
brenneri i Moelv, mens Atlungstad fungerer som rservebrenneri.
Men Løiten Brænderi lever videre som kommunalt aktivitetssenter, som museum
og som senter for håndverksproduksjon og opplevelser. Sentralt i dette står Lysstøperiet, som har blitt en helt spesiell opplevelse
med sine fantasifulle lys og overdådige utstillinger. Siste tilskudd på
stammen er Bokloftet,
et antikvariat som fører alt fra Morgan Kane til Ibsen, og som spesialiserer
seg på lokalhistorie fra hele landet.
Velkommen
til "En Akevisitt"
Løiten Brænderi holder fortsatt en særstilling blant norske brennerier.
Anlegget er i dag det eneste reisemål i landet med fast omvisningsteater.
Dette skjer gjennom den unike enmanns teaterforestillingen
"En Akevisitt" av Odd Magnar Syversen.
Det hele er lagt opp som en vandring gjennom brenneriet der skuespilleren,
med produksjonsutstyret som eneste kulisser og ved hjelp av lynraske
kostymeskift, tar publikum med på en uforglemmelig time. Gjennom skjemt og
alvor er du i selskap med seks høyst ulike personer som har tilknytning til
brenneriets og akevittens historie.
"En Akevisitt" passerte i desember 2007
fire tusen fem hundre framføringer, og er Norges mest spilte teaterforestilling.
Den står omtalt i den norske utgaven av Guinness rekordbok både år 2000 og år
2001.
|
