|
Etter
hvert ble konkurransen i brennevinsmarkedet så sterk at man besluttet å
opprette en egen avdeling i Christiania. I 1874 kjøpte man derfor Karl XII
gt. 7, der Løiten Brænderis Destillasjon ble anlagt. Dette ga rimeligere
transport, i og med at man bare fraktet ren 96% sprit fra Løiten til
hovedstaden, det ga en egen engros-avdeling nær utsalgsteder og
utskipningshavn, og det ga nærhet til forskningsmiljøene. På Løiten Brænderis
Destillasjon foregikk det etter hvert krydring, forskning, og distribusjon
under Anders Løwlies dynamiske ledelse, og der ble Løitens berømte akevitter
utviklet til sin endelige fullkommenhet. Oppskriftene som ble utviklet der,
og som senere ble overtatt av Vinmonopolet i 1927, voktes i dag nidkjært av
nevnte statsinstitusjons produksjonsselskap Arcus, som krydrer etter nøyaktig
de samme reseptene i dag som den gang.
Lagring,
Linie-effekt og hemmelige ingredienser
Selv om selve akevittresepten -oppskriften- er hemmelig, vet vi ganske mye om
prosessen. Først laget man et destillat av Dovre-karven og de andre urtene og
smakstilsetningene. Dette ble lagret en viss tid før det ble tilsatt finsprit
og destillert vann, og igjen tappet over på fat for modning, nå med en styrke
på omtrent 60%. Først etter å ha blitt modnet ved lagring, ofte i mange år,
ble akevitten nok en gang tilsatt destillert vann til den holdt 42,5% og
deretter tappet på flasker.
I det hele tatt var og er modningen av den største betydning. Her spiller både
lagringsfat, temperatur, tid og lagringsmåte inn. Også her ble det gjort
utallige forsøk, men man endte etter hvert opp med å bruke gamle sherryfat av
eik, lagret i eget rom over fyrhuset i destillasjonen.
Linie-akevitt
er egentlig en egen lagringsvariant som på en genial måte kombinerer
glimrende råvarer, lagringstid, sherryfat, temperatursvingninger og
bevegelse. Det fortelles mange, tildels svært fantasifulle historier, om
hvordan linie-effekten ble oppdaget. Mest sannsynlig er vel denne:
Man hadde selvsagt brennevin i lasten på seilskutene, både til konsum for
offiserer og manskap (både som del av lønna, som nytelsesmiddel og som
legemiddel blant annet mot sjørbuk) og som eksportvare. Så ville
tilfeldighetene at et eike-fat med akevitt som hadde vært "over
linien", -et sjømannsuttrykk for ekvator-, forble udrukket eller usolgt.
Ved hjemkomst ble det åpnet, og man oppdaget at det hadde fått en fyldigere,
rundere og rikere smak enn akevitt som "bare" hadde vært lagret på
land....
Den første til å utnytte denne effekten kommersielt var Jørgen Lysholm i
Tronheim, men Løiten var ikke sene om å komme etter. Linieakevittene var
imidlertid ikke noe umiddelbar suksess fordi de var skrekkelig dyre. Løiten
Linie kostet faktisk mer enn Løiten 20 aar, et merke som ikke produseres
mer....
Løiten og Lysholm var på ingen måte de eneste brenneriene i landet. Det
fantes ved århundreskiftet 23 brennerier i Norge, nokså likelig fordelt på
Hedemarken, Oppland og Trøndelag.
Likevel sto Løiten i en særstilling. Blant annet var dette eneste brenneri
med eget videreforedlings-anlegg i Christiania, man hadde også agenter i de
fleste store havner rundt i verden og Løiten oppnådde etter hvert svært stor
anseelse både i inn- og utland, spesielt for sin akevitt. Man produserte imidlertid
mange andre merker, både likører, cognac og whisky ble solgt i store mengder
på hjemmemarkedet.
Forbud
og monopol
Etter stor politisk strid inntrådte et midlertidig brennevinsforbud i Norge i
1916. En folkeavstemning i 1919 ga 62% flertall for forbud, og vi fikk den
egentlige forbudstida fra 1919 til 1926. I denne tida var hetvin og brennevin
bare tillatt som legemiddel i Norge. Dette førte selvsagt til sterk nedgang
på hjemmemarkedet, men at Løiten Brænderis Destillasjon var oppfinnsomme i
kampen for sin sak viser at de distribuerte ferdigtrykte resepter til alle
landets leger: "Til medisinsk bruk utbedes ..... flasker Løiten
......."
I 1922 ble
Vinmonopolet opprettet. Dette skjedde som resultat av at Norge var forpliktet
til å ta hetvin og cognac fra Frankrike i bytte for fisk, noe som selvsagt
var et problem for et land med forbud ! Derfor ba da også Norge så pent om å
få oppgjør i form av penger, men franskmennene var kompromissløse: "ta
imot våre varer som før, -eller la fisken råtne", var svaret man fikk
fra den kanten.
-Og man kunne jo ikke la fisken råtne....
I en ny
folkeavstemning i 1926 ble det 56% flertall mot forbudet, som dermed
ble opphevet. Vinmonopolet fikk i denne forbindelse enerett på både
produksjon og omsetning av vin og brennevin i Norge, og overtok Løiten
Brænderi Destillasjon i 1927. Dette ble Vinmonopolets første
produksjonsanlegg i Oslo. Løiten var forøvrig det siste uavhengige brenneriet
som ga etter for statsmonopolet. Først etter iherdig motstand og et
høyesterettsvedtak i Vinmonopolets favør ga man etter.
Anlegget i
Løten forble imidlertid på private hender, og fortsatte å produsere sprit, nå
på lisens for Vinmonopolet. Det ble drevet som aksjeselskap, i hovedsak med
bønder fra Løten og nabobygdene som aksjonærer. Anlegget slik det står i dag
har kapasitet for 4000
liter 96% sprit daglig - vel å merke uten skiftarbeid.
Bygget
i krigens aar...
I mellomkrigstida var arbeidsledigheten stor over hele landet, og for å bøte
på økonomien tydde etter hvert mange til bærplukking. Store mengder bær ble i
disse årene solgt til blant annet Storbritannia, men etter hvert gikk
eksporten i stå på grunn av stor konkurranse om markedene.
Allerede midt på trettitallet begynte man derfor å sysle med tanken på å
produsere saft og vin for hjemmemarkedet på Løiten Brænderi, og man startet
opp med en ganske beskjeden saftpresse i 1937. Aktiviteten vokste jevnt i
noen år, men planene for en ytterligere utvidelse ble i alle fall midlertidig
stanset av krigsutbruddet i 1940.
Matknappheten under annen verdenskrig skulle imidlertid etter hvert
fremskynde heller enn bremse utviklingen av konserveringsfabrikken. Blant
annet begynte man å produsere gulrotsaft som ble sendt til storbyene som
vitamintilskudd for underernærte barn. Dessuten ble man pålagt av
okkupasjonsmakten å lage syltetøy og ulike surrogater, deriblant
kriseproduktet "potetfnokk" -en form for mel-erstatning. I tillegg
skulle man koke og hermetisere poteter som ble sendt til østfronten som mat
for tyske soldater, -og til alt dette trengtes mer plass. Derfor ble
brenneriet påbygd i 1941, noe som skulle danne grunnlag for det store
industrieventyret på femti- og sekstitallet, da Løiten Brænderi var landets
største og mest moderne konservesfabrikk, med bortimot 120 ansatte i frukt-
og bærsesongen om høsten, og rundt 70 personer på lønningslista hele året.
Nå ble saft og syltetøy fra Løiten et begrep ensbetydende med kvalitet,
særlig hos storhusholdninger, men også svært mange husmødre kjøpte etter
hvert husholdningsprodukter fra Hedmarksbygda.
Siste
kapittel - og en ny æra kommer
Utover 70- og 80-tallet ble konkurransen stadig hardere, og til slutt ble
saft- vinråstoff- og syltetøyproduksjonen ved Løiten Brænderi lagt ned i
1989.
Etter dette kjøpte Løten Kommunale Eiendomsselskap husmassen.
Spritproduksjonen var skilt ut som eget selskap og fortsatte som før. To av
bygningene ble solgt videre, til Løten kommune (administrasjonsbygget, som i
dag huser Løten Aktivitets- og Opplæringssenter) og til Hallvard Røhne a/s,
som fortsatte med bærmottak i fryseridelen til 1998. Da ble både fryseriet og
resten av husmassen kjøpt av Løiten Brænderi Eiendom a/s.
I 1995
kjøpte Norsk Potetindustri, NOPO, (nå HOFF Nopo) alle aksjene i
spritselskapet, -og dermed rettigheten til lisensproduksjonen. For å oppnå
stordriftsfordeler slo NOPO deretter sammen Løitens og Stanges spritkvote, og
brente begge spritkvotene i Stange. Dermed ser det ut til å være slutt på en
æra, i og med at de siste dråpene er tappet av det ærverdige anlegget i
Løten. Seinere er også Atlungstad brenneri i Stange tatt ut av tjeneste. All
spritproduksjon i Hedmark foregår i dag på Strand brenneri i Moelv, mens
Atlungstad fungerer som rservebrenneri.
Men Løiten Brænderi lever videre som kommunalt aktivitetssenter, som museum
og som senter for håndverksproduksjon og opplevelser. Sentralt i dette står Lysstøperiet, som har blitt en helt spesiell opplevelse
med sine fantasifulle lys og overdådige utstillinger. Siste tilskudd på
stammen er Bokloftet,
et antikvariat som fører alt fra Morgan Kane til Ibsen, og som spesialiserer
seg på lokalhistorie fra hele landet.
Velkommen
til "En Akevisitt"
Løiten Brænderi holder fortsatt en særstilling blant norske brennerier. Anlegget
er i dag det eneste reisemål i landet med fast omvisningsteater. Dette skjer
gjennom den unike enmanns teaterforestillingen
"En Akevisitt" av Odd Magnar Syversen.
Det hele er lagt opp som en vandring gjennom brenneriet der skuespilleren,
med produksjonsutstyret som eneste kulisser og ved hjelp av lynraske
kostymeskift, tar publikum med på en uforglemmelig time. Gjennom skjemt og
alvor er du i selskap med seks høyst ulike personer som har tilknytning til
brenneriets og akevittens historie.
"En Akevisitt" passerte i desember 2007
fire tusen fem hundre framføringer, og er Norges mest spilte
teaterforestilling. Den står omtalt i den norske utgaven av Guinness
rekordbok både år 2000 og år 2001.
|
